Don’t cry because it’s over, smile because it happened!!

For to uker siden ante jeg ikke hvor i Norge Leka var. Nå vet jeg at det er en fantastisk øy helt nord i Trøndelag, ut mot havet. Der bor det rundt 580 stolte Leka-væringer og minst like mange rådyr!

Eventyret startet ved en ren tilfeldighet, da jeg for to søndager siden fikk se at Villa Bakkan var for leie. Det var noe av det fineste huset jeg hadde sett, så sjarmerende med sin identiske, nostaligiske og sjarmerende stil. I løpet av kun kort tid (en halv time) bestemte jeg meg, dit skal jeg!!!

Og nå er jeg allerede hjemme igjen! Hva var det egentlig som skjedde? Hvordan kunne tiden gå så utrolig fort?

Min siste dag på Leka startet som de fleste andre, veldig tidlig, ved at solen gliste til meg inn gjennom vinduet på Utsikten, soverommet mitt. Alle rommene har nemlig sitt eget rom med vakre, hjemmelagde dørskilt på. Her har vi Havbris, Nordvendt, Solstråle og altså Utsikten. Rommet mitt ligger i midten av huset, i andre etasjen, og er det rommet som har best utsikt, helt ned til sjøen, derav navnet.

Da jeg kvelden før hadde gått en liten kveldstur ned mot sjøen, var det varmt i luften og ganske vindstille. Men utover natten begynte det å blåse kraftig. Denne morgenen var det «skikkelig vær», som det heter der oppe. (Mulig man skriver det vér) Kanskje var det nordavinden som prøvde å briske seg? (Er det ikke slik at når den kommer fra sør og blåser nordover, så er det nordavind. Var det ikke sånn det var, pappa? 😉 Husker det ikke var lenge siden vi snakket om nettopp det!)

Uansett, luften var skikkelig varm selv om det blåste, og for meg var det jo bare spennende å få oppleve naturens krefter røske litt tak. Det fikk meg forresten til å tenke på fabelen om Nordavinden og sola. Er det noen som husker den? Kort fortalt var det altså nordavinden og sola som kranglet om hvem som var sterkest. Da de fikk øye på en mann med frakk som kom forbi, ble de enige om at den som først klarte å få mannen til å ta av seg frakken, var den sterkeste. Først gjorde nordavinden et forsøk. Men jo mer det blåste, jo tettere pakket mannen frakken rundt seg. Så skulle sola prøve. Og med en gang det ble varmt i lufta, kastet mannen av seg frakken. Slik vant altså sola kampen om hvem som var den sterkeste.

Nesten slik var det på Leka denne siste dagen også. For selv om det blåste ganske friskt til tider, var det nesten bare deilig, siden det var så utrolig varmt. Det var nok opp mot 30 grader igjen. Siden jeg ennå ikke hadde rukket å besøke Leka Bygdemuseum, tenkte jeg det var på høy tid med litt historie om øya jeg hadde vært på nesten en uke. Der møtte jeg også Linda, som hadde begynt å følge meg på Instagram. Det viste seg nemlig at hun også er guide på bygdemuseumet. Og jeg fikk se de utroligste ting. Fra gamle kjøkkenredskaper til en likfjøl (!), en grov planke med fire håndtak, som ble  brukt til å hente skadde eller døde folk på. Det var nesten så blodflekkene fortsatt var synlige på den ..

Videre fikk jeg seg gamle båter, fiskeredskaper og en hvalfangstkanon, som Ansgar Jægersen,  faren til Klara hadde brukt. (For nye lesere kan jeg fortelle at Klara er moren til Signe, som jeg leier huset av. Min nye venninne på 73 spreke år!!) Det var visstnok bare han som kunne betjene den, og det sies at selv når det var mørkt eller tåke kunne han høre forskjellen på om det var vind eller en hval som var oppe for å trekke luft. Og dersom han lå og sov, og det dukket opp en hval, løp han opp på dekk og fyrte av kanonen i bare underbuksa.

Jeg fikk også historien om da Harald Hårfagre ville samle Norge til ett rike, noe Kong Herlaug av Leka overhode ikke ville være med på. Han tok med seg 11 menn og lot seg levende begrave inne i en stor haug. Haugen ligger der ennå, og  er en av vårt lands eldste vikinggraver.

Etter omvisningen var det på tide med litt mat og drikke, og siden jeg ennå ikke hadde vært innom Herlaug Vertshus, eller puben, som lokalbefolkningen kaller den, var det en passende anledning. Der var det selvbetjening mot en fast pris, og jeg forsynte meg gladelig av hjemmelagde nakkekoteletter, ertestuing, brun saus og poteter. Virkelig et herremåltid! Linda, guiden min, hadde tipset om at jeg måtte ta en tur opp i andre etasje også. Den var innredet som en pub med grove trebord og stoler, og egen bar, men på den ene endeveggen var det for noen år siden blitt malt veggmalerier av Ørnerovet, den dramatiske hendelsen som fant sted på øya for over 80 år siden.

Historien, som minner mest om et eventyr eller sagn, er faktisk en sann historie, og handler om Svanhild som den gang bare var tre år. Hun var kommet inn til øya fra et av fiskeværene utenfor, hvor familien bodde, fordi det skulle være dåp for et annet familiemedlem. Et lite øyeblikk var Svanhild alene ute og lekte, men da de skulle se etter henne, var hun ikke å finne. De lette høyt og lavt, men jenta var ikke å se. Etter hvert ble det gått manngard for å lete etter henne. Først fant de en sko, deretter et lommetørkle i retning fjellet. Og så fikk noen øye på en ørn der oppe som oppførte seg veldig merkelig. Tre menn gikk i den retningen, og oppe på en fjellhylle fant de jenta. Ørnen hadde satt henne fra seg der, men klarte ikke å få tak i henne igjen. Noe som også reddet henne. For jenta var like hel, da de tre mennene som måtte stå på skuldrene oppå på hverandre for å få tak i henne, endelig klarte å få henne ned. Klærne var rispet opp, og hun var fryktelig redd. Visstnok ville hun ikke gå ut på flere måneder etterpå. Selv kalte hun ørnen for «stormåsan», da hun skulle fortelle hva som hadde skjedd. Det høres kanskje nesten litt for utrolig ut til å være sant, men det var slettes ikke uvanlig at ørnen tok små lam og hunder. Og Svanhild selv døde for bare fire år siden. Så hun ble over 80 år.

Jeg orket ikke fortelle denne historien før jeg var trygt hjemme igjen 😉 Det er liksom ikke denne historien som egner seg rett før leggetid (for meg). Og historien skal visstnok både ha blitt til film og bok. Jeg husker veldig godt at jeg så en film for en del år siden, En håndfull tid, hvor noe tilsvarende var en del av historien. Den var med Esben Skjønberg i  hovedrollen, og jeg husker veldig godt en scene hvor en yngre gutt sa med intens, skarp stemme: ørnen tek ikkje onga!! Det var altså et lite barn som hadde forsvunnet, og det var mistanke om at at ørnen hadde tatt det. Hele stemningen i filmen rundt dette var skikkelig til å grøsse av, og har brent seg skikkelig fast i minnet mitt 🙂

Men over til annet, litt koseligere dyreliv! Jeg tror aldri jeg har sett så mange rådyr noen gang i hele mitt liv, som jeg har sett den uka på Leka. De var over alt, og det var visst så det nesten var et problem. Klara fortalte at de for ikke lenge siden hadde måttet ta rundt 300 av dem, fordi de var så utrolig mange. Og enten jeg var ute til fots eller kjørte bil, så jeg bambi overalt 😉 Ved to anledninger hoppet det også et fram rett foran bilen, men det gikk heldigvis bra. Jeg fikk altså se oter, for første gang i mitt liv (som jeg skrev om i ett av de første reisebrevene), en kjempediger hare, en frosk (min kamuflerte prins!), to søte kaniner som tydeligvis beveget seg fritt rundt på gården sin, mange sauer, kuer og kalver, samt måker (ikke så eksotisk…), tjeld og en annen skrikefugl som jeg ikke husker navnet på. Den var gråbrun med langt, tynt nebb!

Samtidig som jeg fikk omvisning på bygdetunet, ringte min nye venninne Klara meg, siden vi tidligere hadde snakket om å få til en kveldstur før jeg skulle dra. Så klokken seks var jeg som avtalt tilbake på den koselige plassen hennes på (i ?) Skråen. Vi tok utgangspunkt fra huset, krysset nærmeste åker, og hadde en utrolig fin kveldstur langs fjæra. Vi gikk til et sted som kalles Senningene, om jeg ikke husker helt feil, og jeg blir aldri lei av det vakre og ville landskapet. Vi tittet etter skatter langs strendene og sandbankene, som fine steiner (Klara er steingal! ;-), flotte skjell og andre rariteter som måtte dukke opp. Været var fortsatt godt og varmt, og himmelen holdt på med sitt eget skyggespill. Med skyer i formasjoner som hele tiden forandret seg, og jammen hadde ikke vinden løyet. Så vi fikk en helt magisk tur og nok et høydepunkt for meg. Ved et par anledninger ville vi prøve å krysse et elveleie, siden det ville være mye kortere enn å gå helt rundt. Vannet var nemlig på vei tilbake, altså fjære, så flere steder var det blitt bare en smal stripe igjen av vann, slik at man nesten kunne hoppe over. Klara lærte meg trikset med å fnne store stein, som vi heiv uti, så vi etterpå kunne hoppe fra stein til stein, som en slags liten sti over vannet. For et eventyr denne damen er i seg selv! Og så heldig jeg er som møtte på henne!!! Vi pratet, lo og koste oss i flere timer.

Vel tilbake fra vår fine kveldstur, hadde jeg avtalt med Linda (guiden fra tidligere), som bor på gården nedenfor Klara, at jeg skulle komme en tur innom. Hun hadde nemlig nevnt for meg tidligere at om jeg kom innom på kvelden, skulle jeg få en slik flott glasskule med garn knyttet utenpå. Kavler kalles de visst, og blir brukt til å holde fiskegarnet oppe. Eller «kavla» som lokalfolket sier. Linda viste meg også rundt i Lekas eldste hus, som var både skrått og skeivt, og det knakte mistenkelig når jeg gikk over gulvet. Ikke minst i andre etasje! Deretter ruslet vi ned mot sjøen og til naustet, for å finne noen glasskuler. De hadde nemlig så mange av dem, som hun sa. Og jeg følte meg som verdens heldigste som fikk med meg to fine «kavla» hjem igen!! (Jeg skal ta bilde av dem og legge de ut litt senere). For et utrolig fint minne fra Leka!

I mellomtiden hadde Klara ordnet kveldsmat til oss. Og serverte blant annet lokalrøkt laks, egg, hjemmebakt brød og hjemmelaget gomme. Jeg som hadde tenkt at kveldsturen kanskje kom til å ta et par timer, var hjemme igjen i 23-tiden. Altså fem timer senere. Og som jeg sa, hadde det ikke vært for at det var sent, og jeg måtte dra tilbake til Villa Bakkan for å pakke og vaske, hadde vi sikkert skravlet hele natten. Jeg har satt så utrolig pris på disse fine stundene og samtalene vi har hatt. Hun skal ha mye av æren for at oppholdet mitt ble så ekstra fint! Så tusen takk til deg, Klara, om du leser dette, for at du er den du er! Du er en vinner! 🙂

Det var med tungt hjerte og stor klump i halsen jeg tok farvel med Villa Bakkan, og klokken 8 tok ferjen fra Leka til Gutvik i går morges. Første etappe av den lange turen, roadtripen, hjem. Jeg har bare hatt det så utrolig fint, og jeg virkelig hadde ingen lyst til å dra. Jeg føler fortsatt at det var mye jeg ikke rakk. Og helt på slutten var det flere som kontaktet meg, og mente det var steder jeg ennå ikke hadde sett. Jeg blir så rørt og glad for at folk bryr seg. Eventyret hadde ikke blitt det samme uten alle disse fine folka! Og jeg føler meg så utrolig heldig som har fått oppleve dette!!! Tenk, jeg som er husredd har bodd alene i et gammelt hus i en hel uke. Og den siste kvelden slapp jammen angsten helt taket. Da vant jeg! Da var jeg endelig blitt husvarm. Nettopp derfor er det er så ufattelig trist å tenke på at jeg kanskje aldri skal tilbake til Villa Bakkan, om det nå blir solgt. Så om du eller noen du kjenner drømmer om et nydelig sted i paradis, og har midler til det, er det ikke noe å lure på. Jeg kommer mer enn gjerne på besøk!!! 🙂

Villa Bakkan, eller ei, jeg kommer garantert tilbake. For en øy, for en natur, for et herlig liv! Jeg savner det allerede!!!! Leka i mitt hjerte for alltid ❤

Tusen takk til alle som har fulgt meg på veien! Blir utrolig rørt for alle som har likt, delt og kommentert. Å dele med dere har gjort mitt eventyr komplett. Det meste blir som kjent bedre når man har noen å dele det med.

Snipp, snapp, snute …

… da var eventyret ute! (For denne gang!)

I løpet av dagen skal jeg legge ut et eget innlegg med bilder av noen av høydepunktene. Tror jeg tilsammen har tatt over 4000 bilder, med mobil og kamera, så det finnes litt å velge i 😉

Fortsatt nydelig sommer, bra damer og menn!!! Fyll den med noe fint!! 🙂