Jeg avslutter dagen der jeg begynte, på trappa med sjøutsikten. Men nå er appelsinjuicen byttet ut med et gammeldags kjøkkenglass med rosé. Det begynner visst allerede å bli en tradisjon dette. Har liksom ikke lyst til å gå inn. Må suge til meg alle inntrykk, lyder og lukter. Det kommer en liflig eim av kumøkk fra nabogården, men selv det klarer ikke å ødelegge den magiske stemningen.

Så hva har jeg gjort siden i går? Vel, jeg overlevde den første natten. Utsatte i det lengste å gå og legge meg. Men til slutt var jeg så overtrøtt, at det var ingen bønn. Jeg trasket ovenpå til det koselige soverommet med navn Utsikten. Herfra har jeg nydelig utsikt ned til sjøen. Men jeg innrømmer gjerne at det var litt vanskelig å finne roen, sånn helt alene, i dette gamle, ganske store huset. Her er faktisk sengeplasser til syv. Pappa spøkte før jeg dro om at jeg kunne teste ut en seng hver natt (Hei, pappa! Jeg vet du følger meg på tur!) Men jeg holder meg til Utsikten, tror jeg.

Det tok altså litt tid før jeg sovnet. Alle mulige tenkelige scenarioer fløy gjennom hodet mitt. Noe jeg ikke skal komme innpå her, for da får jeg ikke sove i natt heller 😉 Ved et tidspunkt, rundt kl tolv, tittet jeg ut av vinduet. Egentlig for å følge med på solnedgangshimmelen, fotonerd som jeg er. Men hva fikk jeg se? En diger oter!!! (Det MÅ ha vært det, men jeg har jo aldri sett en oter før, så hva vet vel jeg? Den var i hvert fall stor og brun med lang hale, og det var IKKE en grevling. Heller ikke bever, for de har flat hale kom jeg på). Den snuste rundt på inngangspartiet og gikk her jeg sitter nå.

Dette gjorde ikke akkurat noe lettere å få sove. Men så kom jeg på at det gikk an å låse døra til soverommet også. Av en eller annen grunn gjorde det meg litt tryggere. Og jeg besvimte til slutt på puten.

Da det var morgen og jeg tittet ut, var det ganske grått ute. Dette til tross for at det var meldt stor sol. Jeg slumret derfor litt i sengen, og neste gang jeg tittet ut var det blå himmel med delikate slørskyer, nesten som vakre penselstrøk. Det var dags for å komme seg opp og ut i en fei!!! Til frokost ble det valnøttbrød, innkjøpt på Godt Brød i Trondheim i går, med spekeskinke servert på en seng av avokado med soltørket tomat på toppen. Forsøkte å ta bilde av herligheten, men innser at det ikke så like gourmet ut som det smakte. Bent Stiansen gi home! Vibeke Stiansen is the new chef at Leka!!! 😉 (Og nei, vi er ikke i familie, om du lurte).

Etter denne fantastiske frokoststarten, var det bare å hive seg rundt, godt utstyrt med diverse kamera (minst to, hvor det ene var min iPhone), for virkelig å dokumentere dagen. Jeg tenkte det var greit å starte med å gjøre meg kjent i mitt nye nærmiljø, og planen var å se om det gikk an å krysse åkeren, tvers over for huset, for å komme seg ned til sjøen for å ta noen bilder.

Det var planen! Og ja, det gikk an å krysse åkeren, selv om jeg på et tidspunkt måtte vasse i strå og plantevekster opp til rett under armene og skremme to rådyr (jeg vet ikke hvem det var som ble mest skremt, da de plutselig hoppet fram rett foran meg), og jeg kjente at jeg var ganske glad for at hadde tatt på meg gummistøvler. Jeg vil helst ikke tenke på hva mer som skjulte seg i det dype sivet, eller åkeren, om du vil.

Men for en åpenbaring da jeg endelig så sjøen!!!! Fantastisk fint, altså. Nesten ikke til å beskrive. Vannet her er så blått, så blått. Og helt klart, så du ser lett alt som skjuler seg på havets bunn. Ved stranda, da. Så jeg knipset bilder i ett kjør, og begynte å rusle bortover stranda. Og for hver minste sving eller knaus, åpenbarte et nytt, spennende motiv seg!! Plutselig kjente jeg meg igjen, for jeg kom til et sted jeg hadde kjørt ned til i går. Og jammen fant jeg ikke en del av bilen min der også!!! (Pappa, dette tar vi når jeg kommer hjem!!) Min lille røde Toyota Yaris er nemlig ikke bygd for offroad-kjøring, skjønte jeg fort. Hun er det jeg vil kalle petit og snerten, men med veldig korte ben … Så jeg plukket med meg bildelene og gikk videre. Jeg gikk og gikk, lengre enn langt, og plutselig hadde jeg gått i tre timer!!!! Og sikkert knipset minst 1000 bilder. Jeg kjente at jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med verken vått eller tørt, og at jeg snart måtte finne meg en bilvei som kunne føre meg tilbake til huset. Jeg klatret opp en kolle, med svært ulendt terreng, og endelig så jeg lyset. En bilvei. Men kjente jeg var en smule bekymret for om jeg hadde én time eller to, før jeg var hjemme igjen. Jeg hadde faktisk ingen anelse. Heldigvis tok det bare tre kvarter, og jeg kræsjlandet i hagen på Villa Bakkan.

Etter litt hvile og nødvendig påfyll, fant jeg ut at jeg skulle prøve å ta bilder av såpebobler i det fine motlyset! (Jada, såpebobler er med på tur). Med såpebobleblåser i den ene hånden og kamera i den andre, gjorde jeg en rekke tapre forsøk, men må vel bare innse at det ble med forsøket denne gangen. Biblene (hjelpes meg, autokorrektur!!!!), jeg mener boblene fløy en helt annen vei enn jeg ville, og da var det ikke så lett å få det til. Gjør et nytt forsøk i morgen!

Deretter brukte jeg resten av ettermiddagen til å utforske mer av øya i lille Yaris. Vi stoppet både på Joker, ved havna, ved kirken, før hun også trengte litt påfyll. Og siste etappe ble å utforske Madsøya. Kjørte verdens smaleste bro over, og veiene var jammen ikke så bra der heller. Stakkars Yarisen!!! Plutselig hoppet det fram et rådyr som jeg holdt på å kjøre på, men det gikk heldigvis bra.

Nå sitter jeg fortsatt på trappa med et pledd, men glasset er tomt, og det er på tide å trekke inn. I morgen skal jeg på nye spennende eventyr sammen med Klara, moren til Signe som jeg leier av. Hun skal vise meg den andre siden av øya, og vi skal gå litt i fjellene her, om jeg skjønte henne riktig. Jeg gleder meg veldig!

Så følg med, følg med i neste episode!!!!

PS! Er lei for dette med bilder, men jeg kommer så vidt på nett med mobilen. Sjekk ut @vibekestiansen på instagram, eller se noen glimt på Facebook. Jeg har åpen profil.

Ciao, bra damer!!! (Og menn)

To be continued …