For en fantastisk dag!!! Dagen i dag har virkelig vært et eventyr i seg selv, og jeg har fått en ny venninne. Hun heter Klara og er 73. I dag guidet hun meg opp til Moho, som rett og slett minner om en enorm steinrøys eller steinbrudd. Jeg fikk også assosiasjoner til ørkenlandskap på grunn av den gyllenbrune fargen, eller et slags månelandskap. Helt utrolig fascinerende!! Som å komme til et helt eget univers.

Klara løp først opp steinrøysa som en erfaren fjellgeit. Og på veien var det bygd opp små, søte varder av stein som viste vei. Første stopp var Moho, hvor det står et rastebord og balanserer på en slags fjellknaus. Herfra var det en helt super utsikt utover havet. Og jeg blir stadig slått i bakken av det vakre synet. Havet er så blått som jeg aldri har sett det før, og kontrasten mot det oransjebrune fjellet og steinene var intet mindre enn magisk.

Men tilbake til Klara! Hun hadde sagt at hun skulle ordne noe å spise til oss, da hun inviterte meg med på tur. Men ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg hva jeg skulle få servert. Dama hadde med seg varm kylling!!! Godt innpakket i folie og et håndkle, var den fortsatt god og varm da jeg fikk lov til å pakke den ut! Og til dette deilig potetsalat. Men ikke nok med det, tror du ikke Klara tryllet fram vannmelon til dessert også! Virkelig en av de beste og koseligste lunsjene jeg har hatt. Og så med den utsikten, da!!!

Før vi skulle gå videre, måtte jeg skrive i fjellboka som lå i en slags postkasse oppe på knausen. Alle som kommer dit må skrive dato og navnet sitt. Jeg la også igjen en liten hilsen, så nå finnes det bevis for at jeg har vært der!

Deretter trasket vi fornøyde videre i dette merksnodige landskapet. Underveis hadde vi de fineste samtaler om alt mellom himmel og jord , og jammen tror du ikke jeg møtte på en frosk!!! Akkurat som i eventyret. Det er altså her drømmeprinsen gjemmer seg 😉 Skulle du sett.

På vår vandring videre passerte vi flere elveleier, som nå nærmest hadde tørket ut og bare steinene lå igjen. Men om du stoppet opp og hørte godt etter, kunne du høre den koselige klukkingen som røpet at det fortsatt rant friskt vann under steinene. Og noen steder fant vi også vann. Deilig, iskaldt, klart fjellvann, og jeg var overbevist om at vi hadde funnet selveste ungdomskilden 😉

Vel nede fra fjellet tok jeg farvel med Klara, (og det er svært fristende å kalle henne Klara Klok). For en bra dame!!! Og for en nydelig tur i et helt fantastisk vær. Ikke en sky var å se på himmelen de godt over fire timene eventyret varte.

Vel hjemme på Villa Bakkan kræsjlandet jeg i hagen, fikk meg litt nødvendig påfyll og gjorde et nytt forsøk på å ta bilder av såpebobler i motlys. Den sitter ikke helt ennå, men jeg nærmer meg! 😉

Nå har både jeg og kameraet ligget et par timer på lading. I kveld skal vi nemlig ut å jakte på den magiske solnedgangen (forhåpentligvis blir den det, og jeg har en meget bra magefølelse slik det ser ut nå). Jeg og lille Yaris, eller lille Yaris og jeg som det heter, drar snart ut på tur igjen. Så følg med, følg med i neste episode!!!

To be continued …

PS! For nye lesere, bilder finner du på instagram, siden jeg dessverre ikke får lastet opp her, eller noen små glimt på Facebook.