Altså, jeg har alltid sett på meg selv som et rimelig bra reisefølge, sånn i all beskjedenhet, siden jeg blir så vanvittig gira og glad av å være på tur. Å reise er virkelig noe av det beste jeg vet. Å se nye steder, møte nye folk og oppdage nye kulturer gir meg masse energi og overskudd. Men jeg trenger ikke alltid reise langt. En liten roadtrip er ofte ikke mer som skal til. Bare det å være på tur gir meg et lite kick i seg selv. Jeg synes det er så utrolig inspirerende, og jeg elsker å bare sitte og observere, suge til meg alle nye inntrykk. Enten det er på en storbyferie, eller ute i vakker natur. Når det kommer til det siste, er dette noe jeg har utviklet en stadig større interesse og etter hvert lidenskap for. Det å være ute i naturen, gå lange turer, gjerne med et kamera lett tilgjengelig, har stadig gitt meg mer. Faktisk har det blitt slik at om jeg har en dårlig dag, kan jeg gå meg en lang tur, og straks føle meg litt bedre. Og er det noe jeg har drømt om en stund, er det å få muligheten til å gå mer i fjellet. Men skjebnen har liksom ikke villet det slik at jeg har møtt noen som deler akkurat den interessen. Det vil si, før nå!

Vi hadde ikke kjent hverandre lenge før temaet fottur i Pyreneene kom opp. Med påfølgende opphold i Barcelona. Jeg ble umiddelbart veldig gira bare ved tanken. Men ville jeg klare det, var den første frykten som meldte seg. Er jeg egentlig i god nok form til dette? Er jeg egentlig i noen som helst slags form? Kanskje jeg til og med er i svært dårlig form? Og tenk om jeg kommer til å bli avslørt i løpet av den første timen? Tenk om han aldri vil se meg igjen? Tenk om han blir så skuffet over min innsats at han tenker at jeg ikke er noen dame for han? Dette, og tusen andre tanker, surret gjennom hodet mitt den første tiden. Men jeg bestemte meg for å ta grep! Gjøre det jeg selv kunne, på den korte tiden (vi snakker under en måned), til å etablere en viss form, og ikke minst unngå å stille totalt uforberedt. Som sagt, så gjort. Jeg som aldri har vært noen løpedame, presset meg rundt min faste lille løype, om ikke hver dag, så i hvert fall så ofte jeg hadde mulighet. Jeg trente styrkeøvelser funnet på youtube på yogamatte på stuegulvet, jeg gikk lange turer, og jeg toppet det hele med å frivillig gå en mil for å teste ut nytt regntøy og fjellstøvler i øs-pøs regnvær en søndag ganske tett på avreise.

Da dagen endelig kom, og vi begynte stigningen, tenkte jeg etter ti minutter (og allerede med tunga halvveis ute) at dette kommer aldri til å gå. Hva er det jeg har begitt meg ut på? Men jeg bet tenna sammen, jeg fortsatte, og jeg gikk. Og gikk. Og gikk. Det er pokker meg utrolig hva du kan få til bare du bestemmer deg for det. Kanskje var det frykten (for å bli dumpet) som rei meg? Kanskje var det staheten som slo inn? Uansett hva det kan ha vært, jeg bare fortsatte å gå. Og vi kom omsider fram til et passelig sted å slå leir. Om kvelden, rundt leirbålet (les: primusen), satt vi og tittet opp på den nærmeste fjellkjeden, hvorpå følgende ble sagt: I morgen kan vi gå opp til høyre på den nærmeste toppen, og derfra rusle bortover langs hele kammen der. Og så til slutt gå ned igjen der borte helt til venstre. Og jeg tenkte for meg selv: Yeah, right! Om jeg ikke har blitt avslørt før, blir jeg det i hvert fall da.

Ny dag, nye muligheter, og jeg føler meg fit for fight! Men det samme mønsteret gjentar seg. Etter fem minutter med stigning, hiver jeg etter pusten, og tenker at dette går aldri bra. Samtidig har jeg så inderlig lyst til å få det til. Så jeg fortsetter å gå. Jeg gir meg ikke. Stopper litt opp innimellom for å trekke pusten, later som jeg ser på utsikten, og prøver å hente meg litt inn igjen. Men jeg fortsetter å gå. Om ikke lenge har vi nådd den første fjelltoppen. Og synet som åpenbarer seg på den andre siden, er virkelig verdt alt slitet. Der har vi utsikt over deler av de franske Pyreneene (vi gikk på den spanske siden), og for et vakkert syn. For en utsikt!! Det er virkelig til å bli slått i bakken av. Og jeg får et enormt kick av det hele. Får bare lyst til å gå mer. Se mer, mestre mer! Så i løpet av de neste timene spaserte vi oppover og nedover langs fjellkammen, og jammen klarte jeg ikke å gå ruta vi hadde snakket om dagen før. Helt vilt! Og jeg var så stolt, så stolt!!!! Tenk, at jeg som aldri har gått noen topptur før, klarte det. En helt utrolig mestringsfølelse. Og det beste av alt: Jeg ble ikke avslørt!

Til onsdag blir det Romsdalseggen …

(Foto: Pinterest.com)